Jeg blir alltid litt tankefull når bursdagen til barna mine nærmer seg. Tenker tilbake på den dagen de kom til verden. I morgen er det eldstejenta som har bursdag. 8 år blir hun. ÅTTE år! Hvor har alle de åtte årene blitt av?
27. februar 2002 – det var OL i Salt Lake City i USA, det var kald vinter i Lørenskog og jeg skulle til jordmorkontroll etter å ha gått to uker siden siste kontroll hos legen. Vinterferien hadde vært i uken i mellom, så jeg hadde ikke fått noe time innimellom – trodde jeg.
Da jeg kom inn til jordmor ble hun helt skrekkslagen i ansiktet og sier at hun må måle blodtrykket mitt med en gang. Det var høyt. Jeg hadde alle tegnene til svangerskapsforgiftning.
Jeg skulle dra direkte til Akershus Universitetssykehus og ta det rolig. Ikke stresse… nei, det var jo lett!!
Ringte til mamma først, og deretter barnefaren.
28. februar 2002 kl. 23.30 kom det ei nydelig, velskapt jente til verden! I 18 dager lå hun på sykehuset på nyfødtavdelingen, 4 av de i kuvøse. Det var skummelt og herlig på en gang å skulle endelig få henne hjem. Lage egne rutiner, kose med henne når jeg selv ville og rett og slett føle å være en liten familie og mamma.
Det ble ikke helt rosenrødt som jeg hadde sett for meg. Det var vanskelig å lese lille vakre. Hvorfor gråt hun? Hvorfor ville hun ikke sove? Hvorfor spiser hun nesten ikke? Jeg tror jeg var fast gjest på helsestasjonen de første månedene i livet hennes, men etterhvert så ble vi bedre og bedre kjent, og jeg leste signalene hennes bedre og bedre.
Å sove hele natten gjorde hun ikke før hun var 18-19 måneder. Da måtte jeg bare ta meg selv i nakken og la det stå til. Det skulle jo komme en baby til i hus om noen måneder, og da kunne jeg ikke styre på med to unger på nattertider mutters alene. Og det gikk så fint!
Da hun var 16 måneder, tok hun sine første skritt og 17 måneder gikk hun som bare det. Det var noen stolte øyeblikk og lettelse! Blid som solen og tålmodig lita jente.
Da lillesøster kom til verden var hun frelst fra første øyeblikk. Hun passet på lillesøster som om det skulle vært hennes eget barn. Ordentlig storesøster. Og det har hun vært hele veien. Et stort omsorgshjerte har hun.
Da hun var 1 1/2 begynte hun i barnehage. Benterud Barnehage i Lørenskog. Jeg hadde lest meg opp og ned på hvilke reaksjoner barn kan få når de begynner i barnehagen og forberedte meg på grining og i det hele tatt når jeg skulle gå – men nei, det gjorde ikke Ada. Hun vinket fornøyd og var i gang med leken med en gang. Hun knyttet seg raskt til de voksne på avdelingen og fikk seg fort en bestekompis – Tim. Etter et år eller to, så knyttet hun sterke bånd til 3 andre jenter, Arta, Borvika og Anna.
Høsten 2006 flyttet vi til Stavanger og hun måtte si farvel til sine venner i Lørenskog. Det gikk veldig greit. Hun savnet de, og snakket mye om de, men det gikk fint. Noen ny barnehage ble det ikke før sommeren 2007. Der fikk hun raskt ei “bestevenninne” og de var ofte med hverandre hjem. Så flyttet vi IGJEN til en annen plass i Stavanger, og hun skulle begynne på skolen. 1.klassejente! Det var rart! Da følte jeg hvertfall at tiden hadde gått! Skolejente!
Hun trives greit på skolen, men det er, som med alle andre plasser, selvfølgelig noen som skal gjøre hverdagen dritt for andre, men hun har det godt likevel.
Nå i morgen – kl. 23.30 blir hun 8 år. Hun blir jo 8 år i hele morgen, men klokkeslettet er hun 8 år på ekte!
Store, lille, jenta mi!
Kjempeglad i deg! <3
Innlegg
