Gode dager

Jeg er så takknemmelig for livet mitt. Det livet jeg lever nå. Det kjennes komplett. Jeg er ferdig med å kysse frosker. Jeg har kommet frem til prinsen. Det er en fantastisk følelse å kjenne på. Alle søker etter lykken i livet, og man søker vel og etter lykken hele livet. Det finnes forskjellige lykkepunkter i livet. Den ene av de er kjærligheten. Den store, gode kjærligheten som gjør noe med en. Du svever på en rosa sky, alt rundt deg blir lettere og kjennes ikke så en tung arbeidsoppgave lengre, du har trygghet og du har alt du trenger i livet ditt.
Når jeg tenker på den store kjærligheten, tenker jeg at det er den som du ikke mister forelskelsen til, som følger med deg livet ut med samme person. En ekte kjærlighet skal ikke dø ut om noen år. Det har aldri klinget rett i mine ører når folk snakker om at "man skulle trodd de hadde vært sammen i flere år" siden de ikke er så forelsket lengre.
Jeg tror at med ekte kjærlighet, så er forelskelsen der fortsatt. Selvfølgelig ikke den spennende nyforelskelsesfølelsen hvor alt er nytt og spennende, men en sterk kjærlighet hvor det kan fortsatt krible i magen når man tenker på sin utkårede.
Jeg har den største arbeidsoppgaven fremover. Jeg vil jobbe for kjærligheten! Dette er en så stor kjærlighet for meg som jeg overhodet ikke vil miste noen gang. Vi er begge innstilt på at det er en jobb å være kjærester, og at vi vil gjøre alt vi kan for å jobbe for det og ikke la det flyte og til slutt forsvinne i intet. Man lærer så lenge man lever, og vi har lært på hver vår side i livet. Vi lærte ved å forelske oss i frosker.

Jeg takker hver dag for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med prinsen min. At det ble "ment to be" med oss.
Vi er klar over at det vil komme motbakker for oss også, og at vi skal forberede oss på det og snakke om det - ikke bare bære det selv til at det en dag smeller. Denne kjærligheten er så viktig for oss begge to til å rote det bort.

Elsker deg, prinsen min! <3 <3 <3 <3 <3


Amor Vincit Omnia

Mamma på det åttende året – inn i det niende året

Jeg blir alltid litt tankefull når bursdagen til barna mine nærmer seg. Tenker tilbake på den dagen de kom til verden. I morgen er det eldstejenta som har bursdag. 8 år blir hun. ÅTTE år! Hvor har alle de åtte årene blitt av?

27. februar 2002 – det var OL i Salt Lake City i USA, det var kald vinter i Lørenskog og jeg skulle til jordmorkontroll etter å ha gått to uker siden siste kontroll hos legen. Vinterferien hadde vært i uken i mellom, så jeg hadde ikke fått noe time innimellom – trodde jeg.
Da jeg kom inn til jordmor ble hun helt skrekkslagen i ansiktet og sier at hun må måle blodtrykket mitt med en gang. Det var høyt. Jeg hadde alle tegnene til svangerskapsforgiftning.
Jeg skulle dra direkte til Akershus Universitetssykehus og ta det rolig. Ikke stresse… nei, det var jo lett!!
Ringte til mamma først, og deretter barnefaren.

28. februar 2002 kl. 23.30 kom det ei nydelig, velskapt jente til verden! I 18 dager lå hun på sykehuset på nyfødtavdelingen, 4 av de i kuvøse. Det var skummelt og herlig på en gang å skulle endelig få henne hjem. Lage egne rutiner, kose med henne når jeg selv ville og rett og slett føle å være en liten familie og mamma.

Det ble ikke helt rosenrødt som jeg hadde sett for meg. Det var vanskelig å lese lille vakre. Hvorfor gråt hun? Hvorfor ville hun ikke sove? Hvorfor spiser hun nesten ikke? Jeg tror jeg var fast gjest på helsestasjonen de første månedene i livet hennes, men etterhvert så ble vi bedre og bedre kjent, og jeg leste signalene hennes bedre og bedre.

Å sove hele natten gjorde hun ikke før hun var 18-19 måneder. Da måtte jeg bare ta meg selv i nakken og la det stå til. Det skulle jo komme en baby til i hus om noen måneder, og da kunne jeg ikke styre på med to unger på nattertider mutters alene.  Og det gikk så fint!

Da hun var 16 måneder, tok hun sine første skritt og 17 måneder gikk hun som bare det. Det var noen stolte øyeblikk og lettelse! Blid som solen og tålmodig lita jente.
Da lillesøster kom til verden var hun frelst fra første øyeblikk. Hun passet på lillesøster som om det skulle vært hennes eget barn. Ordentlig storesøster. Og det har hun vært hele veien. Et stort omsorgshjerte har hun.

Da hun var 1 1/2 begynte hun i barnehage. Benterud Barnehage i Lørenskog. Jeg hadde lest meg opp og ned på hvilke reaksjoner barn kan få når de begynner i barnehagen og forberedte meg på grining og i det hele tatt når jeg skulle gå – men nei, det gjorde ikke Ada. Hun vinket fornøyd og var i gang med leken med en gang. Hun knyttet seg raskt til de voksne på avdelingen og fikk seg fort en bestekompis – Tim. Etter et år eller to, så knyttet hun sterke bånd til 3 andre jenter, Arta, Borvika og Anna.

Høsten 2006 flyttet vi til Stavanger og hun måtte si farvel til sine venner i Lørenskog. Det gikk veldig greit. Hun savnet de, og snakket mye om de, men det gikk fint. Noen ny barnehage ble det ikke før sommeren 2007. Der fikk hun raskt ei “bestevenninne” og de var ofte med hverandre hjem. Så flyttet vi IGJEN til en annen plass i Stavanger, og hun skulle begynne på skolen. 1.klassejente! Det var rart! Da følte jeg hvertfall at tiden hadde gått! Skolejente!

Hun trives greit på skolen, men det er, som med alle andre plasser, selvfølgelig noen som skal gjøre hverdagen dritt for andre, men hun har det godt likevel.

Nå i morgen – kl. 23.30 blir hun 8 år. Hun blir jo 8 år i hele morgen, men klokkeslettet er hun 8 år på ekte!

Store, lille, jenta mi!

Kjempeglad i deg! <3

O lykke

Jeg kom på at bloggen her har vært skikkelig tørrlagt en god stund og lenge siden jeg har delt bilder.
Føler jeg skulle bytta forsidebilde også, men jeg husker ikke hvordan jeg gjorde det den gangen jeg lagde bloggen – dessuten er den for stor og skulle hatt en smalere – men til det trenger jeg PS! Disse verdensproblemene.

Uansett, jeg skal prøve å oppdatere litt, ved å gå gjennom bilder jeg har på maskinen om hva som har skjedd i livet siden sist – og det er jaggu ikke lite!

Desember:

Vilde og  jeg dro til Oslo på Rikshospitalet for å ordne opp i Vildes kropp. Visste ikke om det ble en operasjon eller en injeksjon med ett eller annet stoff, men vi ble der likevel i 5 dager – 5 LANGE dager.
For Vilde var det toppers! Masse oppmerksomhet, milkshake i kjøleskapet på “familiekjøkkenet” og det skulle ikke stå på gaver.
Det gikk veldig bra med “operasjonen” hun fikk og resultatet av hele greia får vi svar på uti mars en gang!
Noen bilder fra Riksen:

Da vi kom hjem igjen var det ikke mange dagene til mormor og besteJan kom på besøk og skulle være hos oss i flere dager inkludert julaften! Det var veldig koselig å få de på besøk midt oppi alt rotet som var hjemme.

Etter mange koselige dager med besøk av mormor og besteJan, var det tid for nyttårsaften sammen med gode venner! Og inn i 2010 feiret jeg sammen med kjæresten min! <3

 

Og ja, kjæresten min må jeg ha noen skrytebilder av også! Mannen som gjør at jeg smiler om dagen og går rundt i lykkerus <3 <3 <3 <3 <3